Jeg fikk min første Norrøna-skalljakke når jeg var femten år gammel, og brukte den aktivt frem til jeg var tjue og ble invitert med til Lofoten i Nord-Norge av daværende team manager Torkel Karoliussen. Norrøna skulle lage reklamefilm for den nye lofotenkolleksjonen, og Torkel hadde fått med seg den hjemmesnekra webserien jeg og kompisen min Vegard Rye holdt på med, og tok oss med på produksjonen. For første gang åpnet portene seg til det som fra utsiden så ut som et nyoppusset smaragdslott svevende på adrenalin red-fargede skyer, som hver sesong åpnet gulvlukene og lot de herligste dunjakker, sekker og skallbekledning dale ned på oss friluftsfolk. Et eventyr som enda ikke har tatt slutt for meg skulle begynne.

”Nei, må vel bare dra opp på fjellet og gjøre noe fett da.” Var det overraskende svaret jeg fikk fra Torkel når jeg lurte på hva planen var for å skape kampanjefilmen. Dette var halvparten av duoen som hadde drømt opp den legendariske lofotenkolleksjonen og skapt Norges første skifilmproduksjon. Der jeg forventet en krystallklar kreativ visjon støttet opp av en presis produksjonsplan fantes det heller en uovertruffen smak for skikultur formet av år i fjellet skibums med fokus på hygge.

 

Først senere, etter å ha blitt invitert med på laget som skikjører og filmskaper, gikk det opp for meg hvordan denne rå energien kunne kanaliseres og ta form av disse drømmeaktige plaggene som dalte ned mot oss sesong etter sesong.

”Ekstrembrukerdrevet-produktutvikling.” forklarte Jørgen Jørgensen meg på Norrønahuset på Lysaker. ”Norrøna hører på tilbakemeldingene og ideene fra ambassadørene og test-teamet vårt i felt og lar håndverkerne våre her på huset gi dette form i produktene.”

Jørgen husket selv hvordan faren hans, Ole Jørgen Jørgensen, kunne kjenne forskjell på stoff-kvalitet med fingerspissene, og fortalte at hele grunnen til at Norrøna ble etablert i 1929 var at oldefaren hans ikke syntes firmaet han jobbet med på det tidspunktet gjorde godt nok håndverk. Hele slekta var aktive utendørsfolk og tok med seg erfaringene sine fra naturen inn i produksjonen, men ingen av dem drev aktiviteten i verdensklasse.

Jørgen Jørgensen er mye på tur og tar selv en aktiv rolle i produktutviklingen. Foto: Norrøna

”Jeg fikk besøk av Henry Barber og Rob Taylor i 1977. De var regnet som kanskje de beste klippe- og isklatrerne på den tiden. De hadde med seg hemmelig Gore-Tex teststoff fra USA. Og det faenskapet funket!” Forteller Tomas Carlström. Norrøna har invitert meg med på en tur Norge rundt for å møte et utsnitt av persongalleriet som har formet bedriften, og Thomas er en av dem som startet programmet med ekstrembrukerdrevet utvikling i Hemsedal. Mannen er en legende i norsk klatring, og står bak butikkjeden Skandinavisk Høyfjellsutstyr og Norges første Gore-Tex jakke produsert av Norrøna i 1977. Dette var utstyr inspirert av verdens fremste klatrere, produsert med deres tilbakemeldinger og ideer. Før han gledelig øser ut av historiene sine øser han med enda større entusiasme ut av god mat og rødvin. Langt etter midnatt, mangfoldige flasker senere, må fotografen og regissøren kaste inn håndkleet, og sniker seg til hver sin seng. Thomas sukker skuffet når han oppdager at de ikke kommer tilbake, setter på Sgt. Peppers Lonely Hearts Club Band vinylen en siste gang og mimrer med et smil om munnen om festene han har holdt gjennom årtier med besøkende klatrere i huset han deler med kona i dalen.

Tomas Carlström var med på å utvikle den første Gore-Tex jakka i 1977. Foto: Norrøna 

”Vi var en liten familie i de årene. Da vi dro til Everest for første gang i 1985 var det kanskje 15 nordmenn som hadde det i seg å klatre fjellet, og vi kjente hverandre alle sammen. Tomas og Jørgensen var en del av den familien, og vi ga dem tilbakemeldingene våre om utstyret og forklarte hva som fungerte og hva som ikke fungerte.” Turen har gått videre til Isfjorden på Nord-Vestlandet. Overfor meg ved kjøkkenbordet i det petite 50-tallshuset sitter Stein P. Aasheim og drikker kaffe. Klatreren, fangstmannen, ørkensyklisten, skribenten og familiefaren har vært på eventyr nok til å fylle flere bøker, bøker som nå som står i bokhylla bak kontorvinduet som er vendt mot Romsdalen og de endeløse eventyrene som fortsatt venter enhver klatrer som er dristig nok til å prøve seg på den løse steinen som faller ut så ofte at nye ruter etableres jevnlig der de gamle har rast ut. Det var disse fjellene som ga trollveggenkolleksjonen sitt navn, og i disse fjellene den ble testet.

 

Våren 2016 står jeg på toppen av Trollveggen med Robert Caspersen hengende i veggen under meg. Med et lett håndslag på hvert tak, for å sjekke at det ikke er for løst før han overfører vekta si til det, beveger han seg oppover den siste delen av Trollveggen med like stor selvfølgelighet som han hadde kritisert den siste designendringen i lyngenkolleksjonen på designmøtet vi begge hadde deltatt i året før. ”Jeg får dårlig samvittighet fordi jeg er så direkte noen ganger. Det kan f.eks. være konflikt mellom mine behov og det bredere markedets”. sier Robert senere, etter en klatreøkt på Kolsås.

Robert Caspersen på Kolsås. Foto: Norrøna 

Når en ny kolleksjon skal utvikles inviteres ambassadørene som driver med den aktuelle aktiviteten til Norrønahuset på Lysaker, for å komme med sine ofte motstridende synspunkter om hva de beste løsningene er. ”Ut med alt hva dere ønsker dere! Ingenting er utenkelig eller dumt.” var beskjeden på det første møtet jeg deltok på. Jørgen har fortalt meg at det er verdi i denne kontradiktoriske prosessen hvor det tas hensyn til alle synspunkter, det var det han lærte av arbeidet med den første banebrytende lofotenkolleksjonen med Torkel Karoliussen og Bjarke Mogens. Å forene det beste fra snowboardklær og klatreklær i den ultimate frikjøringskolleksjonen, ved å ikke kompromisse ved uenigheter men hele tiden søke seg mot den riktige løsningen som finnes et sted det rommet mellom dem.

 

Nikolai Schirmer får fikset den trofaste dunjakken sin. Foto: Norrøna                                                                                              

Når idégrunnlaget er lagt for kolleksjonens form, i samarbeid med designteamet og ambassadørene, lages de første prototypene på Norrønahuset. Disse testes så av ambassadørene i de mest krevende forholdene, men også av produktteknikere, syersker, grafiske designere, resepsjonister, selgere og alle som har en forkjærlighet for friluftsliv på huset. Du vet aldri hva som venter deg når du vandrer opp langs Lysakerelva for å besøke Norrøna. Plutselig hører du et plask fra Frode fra salg som tester den siste våtdrakten i et hull i den islagte elva, eller suset i løvet fra Martin fra marketing som farer forbi i den siste sykkelshortsprototypen. For meg ligger det en trygghet i at de som møter meg gjennom de tre årene en kolleksjon er under utvikling puster samme fjelluft, bruker de samme ord om snø, at de forstår hva det hele dreier seg om. At de forstår at produksjonen av utstyret må være skånsom mot naturen vi skal bruke det i, omtenksom mot arbeiderne som produserer det, at jeg må se like bra ut når jeg setter utfor en fjellside som på afterski, og at om passformen på noen som helst måte hindrer bevegelsesfriheten min mens jeg klatrer skjelvende langs en rimlagt knivsegg i grålysningen kan det bety at jeg ikke rekker sola, sola som bare skinner én time hver morgen på fjellsiden jeg har ventet på forhold til å kjøre i ukesvis.

 

De sier det tar tre år å skape et Norrøna-plagg. Det er løgn. Det tar tre generasjoner, en skokk fryktløse eventyrere, misfornøyde skibumser, flisespikkende klatrere, designere med visjoner, en gjeng på systua med ferdighetene til å realisere dem og en utrettelig jakt etter de mest bærekraftige, slitesterke og funksjonelle løsningene å skape et Norrøna-plagg. 

Se hele historien her: